Endelig en oppdatering.


Siden sist har jeg endelig fått gjennomført en liten observasjonspraksis ved Kyambogo Primary School. Robinah, som overtok oppdraget med å ordne dette fra Georgina, fikk det endelig til. Hadde observasjoner rundt lunsjmåltidene, og den ene dagen tok jeg en del bilder. Barna er veldig glad i å bli tatt bilder av, og selvfølgelig må de se bildene etterpå. Veldig hyggelig å være sammen med disse barna litt. De er svært meddelsomme og nysgjerrige. Det er foreldrene som betaler for dette måltidet. Hvis barna ikke har med kupongen får de ikke mat. Ofte deler de andre barna med de. Maten som serveres er; posho og bønner. Posho er laget av maismel.


Det er lang kø, og barna kommer klassevis for å hente seg lunsj.

Ikke alle har matkupong. Da blir det ikke mat i dag.

Posho og bønner.

 Når jeg møter barna på vei fra skolen nå, er det som om alle kjenner meg. De hilser og smiler. Veldig koselig. Har ikke fått noe svar fra Chris som skulle prøve å få meg inn i en barnehage(daycare). Jeg kommer ikke til å etterspørre det noe mer. Delvis fordi jeg ikke orker å mase på ting mer, og delvis fordi jeg har fått opplysninger fra fler om at det er den samme maten som serveres i alle skoler og barnehager, akkurat som det er den samme lunsjen som spises av studenter og lærere ved Universitetet, HVER DAG.  Noen ganger byttes pohso ut med ris eller matoke (bananstuing), og det hen der at det serveres fisk eller kjøtt med en type peanøttsaus.  til. Dette gjelder ikke for skolene , men for lunsj ved universitetet og andre steder som serverer lunsj rundt i området.
Så da sier jeg meg fornøyd med dette så langt.

Denne uken hadde jeg tenkt å følge noen forelesninger ved Home Economics. Det er bre det at det kan se ut som det igjen blir streik. Denne gangen blant lærere. Det er snakk om at de skal plassere en tidligere leder ved universitetet tilbake i stillingen som han tydeligvis var jaget fra. Presidenten har prøvd å få han tilbake. Han har mislykkes før, men nå kan det se ut som det blir slik likevel. De vil ikke ga han her fordi de påstår at han forsyner seg av midlene. Vi får se.
 :)
Derfor sitter jeg her og skriver blogg.
Vår nye samboer er på plass. Machteld Mulder. 24 år, masterstudent og  løper. Det går seg til. :)

Som et siste eventyr før jeg vender nesa hjem, den 11. november, har Nina, Hassan og jeg bestilt en helgetur til Kigali. Vi reiser fredag ettermiddag og kommer hjem søndag kveld. Håper å få med oss en tur til minnesmerket for folkemordet som fant sted i1994.  Genocide Memorial Centre.
Vi skal også være turister og bo på fint hotell.

Tilbake fra Rwanda har jeg bare en uke igjen av mitt opphold her. Tiden har tross alt gått veldig fort.
Det har vært mange opplevelser på godt og vondt. Til slutt sitter jeg igjen og tenker at det var jo synd det gikk så fort. Mye er ugjort og det er jo ikke sikkert jeg får anledning til å komme tilbake hit igjen.
MEN jeg gleder meg også til å komme hjem til Norge, og kanskje til og med skiføre.

Ny oppdatering kommer etter turen til Kigali.

Back from Dubai.



Det var med bare så vidt jeg kom meg avsted til Dubai. Sjåføren min kom ikke til avtalt tid kl 12.00. Da jeg ringte sa han at han sto i trafikkork, men det viste seg at han hadde måttet kjøre bilen sin på verksted. Da han kom 20 minutter for sent så var det venn som kjørte. Han skulle kjøre oss ned til verkstedet for å hente bilen. Jeg sa at jeg ikke hadde mye tid. Et kvarter kunne jeg vente, kanskje. Det tok tid, og jeg begynte å bli skikkelig stressa. Jeg hadde en dårlig følelse på forhånd, fordi jeg hadde hørt at bremsene hang på og lagde pipelyder da han kjørte meg dagen før. Jeg sa det til han også. Han sa at han skulle se på det slik at alt var i orden, men neiii da. Endelig kom vi oss på veien. Det var tett trafikk og tiden var nå knapp. Ettersom vi kjørte så jeg at dette kunne gå rett vest, og da vi var nesten ved flyplassen var det bom stopp. Stor sikkerhetskontroll. Da trodde jeg alt håp var ute. Vi parkerte på flyplassen under en time før flyet skulle lette. Det er dårlig tid i dette kaotiske og uorganiserte landet. Ingenting gikk glatt, og da jeg var igjennom alle sjekkene var det bare femten minutter til avgang. MEN så var flyet forsinket da. Over en halv time. Hadde vært grei å vite da hjerte holdt på å stoppe.

Det ble en fin uke i Dubai. Kontrasten til hverdagen her i Kampala var svært synlig. Det er ekstremt rent og organisert i denne arabiske byen. I motsetning til Kampala som er svært uorganisert og forsøplet. Uka gikk med til strandliv, shopping, sightseeing og gode måltider. Vi så mange flotte og spektakulære bygninger og mye annet fint, men vi hadde ikke ambisjoner om å få med oss alt. Kan bli litt mye av overdådigheter for et helt vanlig menneske fra trauste Norge.

Burj Khalifa. Verdens høyeste bygg.

Bilde tatt fra Burj Khalifa i og ned.

 Det var greit å reise tilbake.
Kom til Entebbe kl.13.00. Hadde da en avtale med den samme sjåføren om at han skulle hente meg. Han var selvfølgelig ikke der, men det er ikke noe problem å få en flyplassdrosje, så det ordna seg greit.
Helga gikk i mzungu residens. Lørdag kom Nina sammen med Hassan fra byen utpå ettermiddag/kveld. Hassan var syk så han reiste tidlig hjem. På søndag sov vi ganske lenge. Da vi våknet var vi uten strøm. Det betyr ingen kaffe, ingen varm dusj og ikke egg og bacon til frokost. Vi dro ti byen etter hvert . Fikk både frokost/lunsj og middag før vi handlet og dro hjem på kvelden. Det var fremdeles ingen strøm. Det var det heller ikke mandag morgen. Utrolig hvor sur man kan bli når i morgenkaffen uteblir. Klokken to først fikk vi strømmen tilbake.

Mzungu Residens.

Mandag fikk jeg  tak i Georgina. Hun hadde gitt ansvaret for å finne observasjonspraksis til meg videre til en venninne. Jeg møtte henne, Robinah på Noma house midt på dagen. Hun kunne prøve å få meg inn på Kyambogo Primary School, men hun  måtte ha et introduksjonsbrev. Jeg snakket med James og han sendte meg videre til The Deans Office, etter å ha ringt dem selv. Jeg fikk brevet etter to besøk i dag, onsdag. Da gjenstår det å ta kontakt med Robinah, så får vi se. Chris på Noma skulle ellers snakke med en barnehage for meg. Det hadde ikke Robinah mulighet for å ordne. PHUUU.
Mandag fikk jeg også besøk av Sarah Bunotti og Sunday. De kom for å opplyse om at det kommer en masterstudent fra Nederland som de gjerne vil plassere sammen med oss. Det skapte litt forskjellige reaksjoner hos oss. Vi vil jo ikke forvise henne bort i det andre huset alene, men vi har nå endelig funnet ut av det å bo sammen vi to. Det er mye hensyn som skal tas og det kan være ganske slitsomt å bo sammen med mennesker du ikke kjenner, og nå vil vi jo også måtte legge bort norsken selv hjemme i huset. Afrika tar på kreftene på mer enn en måte, men vi må bare ta det som kommer. Kunne vært greit å fått litt tidligere beskjed, tatt i betraktning at Sarah har kjent til dette i nesten et år. Tirsdag ble huset snudd på hode fra klokka åtte om morgenen. Da kom Sunday med en hær av folk som bar senger og andre møbler . De monterte og holdt på. Jeg fant ut at nå hadde jeg sjansen til å bytte til et større rom. Dermed tok jeg en kjapp vask av det rommet jeg flyttet inn på og det jeg flyttet ut av.
Fredag morgen skal denne damen komme. Vi har full dag, både Nina og jeg, så hun blir en del alene.
Nina reiser til Kenya sammen med Hassan på fredag kveld. Da blir det jeg og den nyankomne alene hjemme til søndag kveld. Hmmm.

Vi har planer om å bestille en tur til Sipi Falls neste helg igjen. Vi må gjøre det vi har planlagt. Da får vi be Sarah om å ta ansvar for vår nye samboer. Jeg har kort tid igjen her nå, så det blir viktig å utnytte tiden. Vil ikke komme hjem om fire uker og ha en masse ugjort.