Snart retur til Norge.


Sitter her på min siste dag i den så kalte Mzungo Residens. I morgen bryter jeg opp her, og tilbringer min siste natt på Laico Lake Victoria Hotell. Det har vært mange hendelser og terrortrusler mot Kampala de siste dagene. I tillegg vet man aldri hvor lenge man må stå i kø for å komme gjennom byen og ut ti Entebbe flyplass. Derfor velger jeg å oppholde meg på hotell nærmere flyplassen, og med egen hotelltransport. Vil ikke oppleve samme panikkfølelse som jeg fikk da jeg skulle reise til Dubai.
Jeg sa jeg skulle oppdatere bloggen etter turen til Rwanda. Vel det har jo gått en uke. men nå er jeg i gang. Flyturen bort gikk i et lite propellfly. Nina var ikke helt fornøyd med det, men det gikk kjempefint. Vi hadde bestilt et bra hotell og det sto helt klart til forventningene. The Manor Hotell I Kigali kan anbefales. Turens hovedmål var å besøke Genocide Memorial Museum. Det var en sterk opplevelse. Utstillingen er satt opp som en reise gjennom tiden opp mot og etter de blodige dagene i 94.I tillegg er det en del om andre folkemord som er begått rundt omkring i verden. 
Etter besøket var vi en tur i byen. Sentrum av byen er bygget på en ås, og herfra kan du se mange av de andre åsene som omkranser byen. Det er en svært rolig og veldig ren by. Veldig spesielt å tenke på at det "bare" er tjue år siden disse grusomme hendelsene. De har kommet veldig langt, og det bygges stadig nye boliger i områdene rundt byen. Vi hadde også ønske om å spise godt, dusje i en dusj med varmt vann og trykk og muligens ligge ved bassenget litt. Jeg fikk oppfylt alt unntatt varmt vann i dusjen. Ja ja det er jo ikke dårlig. Som en bonus rakk vi en tur innom det berømte"Rwanda Hotell" eller som det egentlig heter: "Hotel Des Mille Collines. Der ble det en kaffe med epleterte og frukt før avreise. Det var stedet for de som hadde litt mer å rutte med enn gjennomsnittet. Men da har jeg vært der også.;)

Hotell The Manor.

 

 

Eplekake på "Hotell Rwanda"

 

Minneplate utenfor hotellet.

Vel hjemme i Kampala var alt som det pleier på en måte. Terrortruslene var der fremdeles og det var ny streik på Kyambogo. Derfor ble denne uken som mange andre. Ingen undervisning, ingen lærere på Campus. Det som er synd er at jeg ikke får møtt noen av dem før jeg drar.
Mandag kom Elisabeth, Ninas lærer og Ronny, som pleier å være på Kyambogo ganske ofte. De var bare en liten del av en delegasjon som skulle kommet fra Høgskolen. Mye av uken tilbrakte vi sammen med Elisabeth. Handlet og lunsjet. Nina fikk også veiledning på sin eksamensoppgave. Torsdag ble spesiell dag. Vi dro ut i distriktet for å se på skoler som kunne være aktuelle for undervisningspraksis for lærerstudentene som kommer hit i februar. Det var James og Sarah fra Kyambogo som hadde opplegget. Vi reiste fra campus kl 8.30. Den første skolen vi besøkte var en forholdsvis nystartet gutteskole (secondary),  så var vi på en katolsk skole med både gutter og jenter. Vider besøkte vi en jenteskole med både primary og secondary elever. Det ble veldig tydelig hvor forskjellige muligheter barn og unge har til skolegang i dette landet. Vi skulle se på eventuelle innlosjeringsalternativer for lærerstudentene. Det var ikke mindre forskjeller her kan du si. Denne turen ble lang og slitsom, og med inntrykk som måtte fordøyes. Det som ikke ble fordøyd på denne turen var mat. Vi var på tur i ni timer og det eneste vi fikk i oss var en flaske vann.
Da vi kom til Kampala ble Nina, Macheld og jeg enig om at vi skulle gå å spise. Jeg bestilte meg en biff og til og med øl. Det skulle vise seg å være en stor tabbe. På natta ble jeg veldig dårlig. Våken hele natta med en sviende smerte i magen. Alt tyder på at det kan være et magesår. Har bedt de hjemme om å bestille legetime til meg. Har derfor ikke spist noe særlig og derfor utgår vel min plan om å spise på Gatto Matto, en restaurant jeg har fått anbefalt på det sterkeste. Det får bli av de tingene som forble ugjort her.
Så da er jeg inne i mine siste timer i Mzungo Residens og ved Kyambogo Universitet. Som en oppsummering vil jeg foreløpig si at jeg ikke er sprengfull av tydelig faglig påfyll. Noe som har mange forskjellige årsaker og som jeg skal analysere og si mer om i rapport til Høgskolen. Jeg har derimot med meg mange opplevelser og erfaringer om Kampala og menneskene her, om steder utenom Uganda som jeg har besøkt og om meg selv og mine grenser og muligheter. Med tiden finner jeg muligens også ut hva jeg kan bruke det til.

Endelig en oppdatering.


Siden sist har jeg endelig fått gjennomført en liten observasjonspraksis ved Kyambogo Primary School. Robinah, som overtok oppdraget med å ordne dette fra Georgina, fikk det endelig til. Hadde observasjoner rundt lunsjmåltidene, og den ene dagen tok jeg en del bilder. Barna er veldig glad i å bli tatt bilder av, og selvfølgelig må de se bildene etterpå. Veldig hyggelig å være sammen med disse barna litt. De er svært meddelsomme og nysgjerrige. Det er foreldrene som betaler for dette måltidet. Hvis barna ikke har med kupongen får de ikke mat. Ofte deler de andre barna med de. Maten som serveres er; posho og bønner. Posho er laget av maismel.


Det er lang kø, og barna kommer klassevis for å hente seg lunsj.

Ikke alle har matkupong. Da blir det ikke mat i dag.

Posho og bønner.

 Når jeg møter barna på vei fra skolen nå, er det som om alle kjenner meg. De hilser og smiler. Veldig koselig. Har ikke fått noe svar fra Chris som skulle prøve å få meg inn i en barnehage(daycare). Jeg kommer ikke til å etterspørre det noe mer. Delvis fordi jeg ikke orker å mase på ting mer, og delvis fordi jeg har fått opplysninger fra fler om at det er den samme maten som serveres i alle skoler og barnehager, akkurat som det er den samme lunsjen som spises av studenter og lærere ved Universitetet, HVER DAG.  Noen ganger byttes pohso ut med ris eller matoke (bananstuing), og det hen der at det serveres fisk eller kjøtt med en type peanøttsaus.  til. Dette gjelder ikke for skolene , men for lunsj ved universitetet og andre steder som serverer lunsj rundt i området.
Så da sier jeg meg fornøyd med dette så langt.

Denne uken hadde jeg tenkt å følge noen forelesninger ved Home Economics. Det er bre det at det kan se ut som det igjen blir streik. Denne gangen blant lærere. Det er snakk om at de skal plassere en tidligere leder ved universitetet tilbake i stillingen som han tydeligvis var jaget fra. Presidenten har prøvd å få han tilbake. Han har mislykkes før, men nå kan det se ut som det blir slik likevel. De vil ikke ga han her fordi de påstår at han forsyner seg av midlene. Vi får se.
 :)
Derfor sitter jeg her og skriver blogg.
Vår nye samboer er på plass. Machteld Mulder. 24 år, masterstudent og  løper. Det går seg til. :)

Som et siste eventyr før jeg vender nesa hjem, den 11. november, har Nina, Hassan og jeg bestilt en helgetur til Kigali. Vi reiser fredag ettermiddag og kommer hjem søndag kveld. Håper å få med oss en tur til minnesmerket for folkemordet som fant sted i1994.  Genocide Memorial Centre.
Vi skal også være turister og bo på fint hotell.

Tilbake fra Rwanda har jeg bare en uke igjen av mitt opphold her. Tiden har tross alt gått veldig fort.
Det har vært mange opplevelser på godt og vondt. Til slutt sitter jeg igjen og tenker at det var jo synd det gikk så fort. Mye er ugjort og det er jo ikke sikkert jeg får anledning til å komme tilbake hit igjen.
MEN jeg gleder meg også til å komme hjem til Norge, og kanskje til og med skiføre.

Ny oppdatering kommer etter turen til Kigali.

Back from Dubai.



Det var med bare så vidt jeg kom meg avsted til Dubai. Sjåføren min kom ikke til avtalt tid kl 12.00. Da jeg ringte sa han at han sto i trafikkork, men det viste seg at han hadde måttet kjøre bilen sin på verksted. Da han kom 20 minutter for sent så var det venn som kjørte. Han skulle kjøre oss ned til verkstedet for å hente bilen. Jeg sa at jeg ikke hadde mye tid. Et kvarter kunne jeg vente, kanskje. Det tok tid, og jeg begynte å bli skikkelig stressa. Jeg hadde en dårlig følelse på forhånd, fordi jeg hadde hørt at bremsene hang på og lagde pipelyder da han kjørte meg dagen før. Jeg sa det til han også. Han sa at han skulle se på det slik at alt var i orden, men neiii da. Endelig kom vi oss på veien. Det var tett trafikk og tiden var nå knapp. Ettersom vi kjørte så jeg at dette kunne gå rett vest, og da vi var nesten ved flyplassen var det bom stopp. Stor sikkerhetskontroll. Da trodde jeg alt håp var ute. Vi parkerte på flyplassen under en time før flyet skulle lette. Det er dårlig tid i dette kaotiske og uorganiserte landet. Ingenting gikk glatt, og da jeg var igjennom alle sjekkene var det bare femten minutter til avgang. MEN så var flyet forsinket da. Over en halv time. Hadde vært grei å vite da hjerte holdt på å stoppe.

Det ble en fin uke i Dubai. Kontrasten til hverdagen her i Kampala var svært synlig. Det er ekstremt rent og organisert i denne arabiske byen. I motsetning til Kampala som er svært uorganisert og forsøplet. Uka gikk med til strandliv, shopping, sightseeing og gode måltider. Vi så mange flotte og spektakulære bygninger og mye annet fint, men vi hadde ikke ambisjoner om å få med oss alt. Kan bli litt mye av overdådigheter for et helt vanlig menneske fra trauste Norge.

Burj Khalifa. Verdens høyeste bygg.

Bilde tatt fra Burj Khalifa i og ned.

 Det var greit å reise tilbake.
Kom til Entebbe kl.13.00. Hadde da en avtale med den samme sjåføren om at han skulle hente meg. Han var selvfølgelig ikke der, men det er ikke noe problem å få en flyplassdrosje, så det ordna seg greit.
Helga gikk i mzungu residens. Lørdag kom Nina sammen med Hassan fra byen utpå ettermiddag/kveld. Hassan var syk så han reiste tidlig hjem. På søndag sov vi ganske lenge. Da vi våknet var vi uten strøm. Det betyr ingen kaffe, ingen varm dusj og ikke egg og bacon til frokost. Vi dro ti byen etter hvert . Fikk både frokost/lunsj og middag før vi handlet og dro hjem på kvelden. Det var fremdeles ingen strøm. Det var det heller ikke mandag morgen. Utrolig hvor sur man kan bli når i morgenkaffen uteblir. Klokken to først fikk vi strømmen tilbake.

Mzungu Residens.

Mandag fikk jeg  tak i Georgina. Hun hadde gitt ansvaret for å finne observasjonspraksis til meg videre til en venninne. Jeg møtte henne, Robinah på Noma house midt på dagen. Hun kunne prøve å få meg inn på Kyambogo Primary School, men hun  måtte ha et introduksjonsbrev. Jeg snakket med James og han sendte meg videre til The Deans Office, etter å ha ringt dem selv. Jeg fikk brevet etter to besøk i dag, onsdag. Da gjenstår det å ta kontakt med Robinah, så får vi se. Chris på Noma skulle ellers snakke med en barnehage for meg. Det hadde ikke Robinah mulighet for å ordne. PHUUU.
Mandag fikk jeg også besøk av Sarah Bunotti og Sunday. De kom for å opplyse om at det kommer en masterstudent fra Nederland som de gjerne vil plassere sammen med oss. Det skapte litt forskjellige reaksjoner hos oss. Vi vil jo ikke forvise henne bort i det andre huset alene, men vi har nå endelig funnet ut av det å bo sammen vi to. Det er mye hensyn som skal tas og det kan være ganske slitsomt å bo sammen med mennesker du ikke kjenner, og nå vil vi jo også måtte legge bort norsken selv hjemme i huset. Afrika tar på kreftene på mer enn en måte, men vi må bare ta det som kommer. Kunne vært greit å fått litt tidligere beskjed, tatt i betraktning at Sarah har kjent til dette i nesten et år. Tirsdag ble huset snudd på hode fra klokka åtte om morgenen. Da kom Sunday med en hær av folk som bar senger og andre møbler . De monterte og holdt på. Jeg fant ut at nå hadde jeg sjansen til å bytte til et større rom. Dermed tok jeg en kjapp vask av det rommet jeg flyttet inn på og det jeg flyttet ut av.
Fredag morgen skal denne damen komme. Vi har full dag, både Nina og jeg, så hun blir en del alene.
Nina reiser til Kenya sammen med Hassan på fredag kveld. Da blir det jeg og den nyankomne alene hjemme til søndag kveld. Hmmm.

Vi har planer om å bestille en tur til Sipi Falls neste helg igjen. Vi må gjøre det vi har planlagt. Da får vi be Sarah om å ta ansvar for vår nye samboer. Jeg har kort tid igjen her nå, så det blir viktig å utnytte tiden. Vil ikke komme hjem om fire uker og ha en masse ugjort.

Uuups.  Sånn går nu dagan.
















Barn på Kyambogo .




Plutselig var det ti dager siden jeg hadde oppdatert bloggen. Dagene her nede går fort. Det skjer ikke de helt store tingene, men jeg føler likevel at dagene bare flyr.

Studentene er på skolen igjen etter streiken. En del av dem ble hentet av politiet og senere også utvist fra universitetet.
Lærerne i offentlige barneskoler er derimot ikke tilbake i jobb ennå. Deres streik for en lønnsøkning på 20%  ble blankt avvist for denne budsjettperioden. Dette går ut over min observasjonspraksis. Min hjelper her, Georgina, jobber derfor med å få meg inn i noen av de private skolene eller barnehagene. Time will show.   
Endelig har jeg nå også klart å koble meg på timene i Community Nutrition hos Madam Anjango.
Det er en liten klasse. Oppmøte var på ca10-12 elever. Det er veldig fint for meg, fordi det er lettere med kommunikasjon i så små grupper. Språket er fremdeles en utfordring. Både for meg og for de andre.

Prøver ellers å trene litt for å holde på noe av vanene hjemmefra. Det blir jo ikke sykling og spinning da, men litt tredemølle og styrke. Blir jo sliten og svett av det også. Da får kropp og sjel litt ro etterpå.

Hadde en periode med veldig hjemlengsel og liten tro på at jeg skulle få noe faglig ut av dette, og var nesten på tur hjem. Dagene gikk og ingenting kom på plass. Til slutt ble jeg enig med meg selv om at jeg tar med meg det jeg får, og så får vi se hva jeg kan bruke det til. Jeg har tross alt tatt tre måneder permisjon UTEN lønn. Det har kostet litt, så det er vel dumt å la "flink pike syndromet" stå i veien for de opplevelsene man tross alt kan få med seg i dette merkelige anderledeslandet.
Det hjelper også på at jeg skal reise til Dubai å møte min kjære en ukes tid. Et lite avbrekk fra Afrika og forhåpentligvis en opplevelse i sterk kontrast til den hverdagen jeg etter hvert er blitt litt vant til her.

Så da er jeg her da.......

Etter å ha gremmes over kjøkkenet her i lang tid tok jeg meg selv i nakken og Fant ut at jeg i hvert fall måtte vaske de skuffene hvor bestikk og service er oppbevart. Ingen hyggelig opplevelse. Det var en del muselort, eller kanskje fra et ennå litt større dyr, jeg vet ikke. Litt bedre ble det, selv om matlaging ikke er det vi driver mest med.

Har også vært med Nina på en time på Art and Design. Det var farging av tøy eller lerret, med farger i vannbad. Ganske moro. Kan jo brukes til noe i jobben min det også. Vi har også drevet med litt hobbyfarging hjemme på plena. Gøy, men ikke helt etter norsk HMS vil jeg tro.
Vi holder på med litt forskjellige ting på hver vår kant, Nina og jeg. Samboerskapet går fremdeles bra. Ingen store problemer. Vi har begge noen dager som er litt slitsomme, men prøver å være en støtte for hverandre.
Vi tar oss noen friminutt fra alt ved å gå til en salong med aircondition og få stelt negler, eller vi spiser en litt bedre middag et sted.


Man opplever jo en del ting som man stusser litt på da. I dag satt jeg på terrassen og leste. Da kom det først en dame inn i hagen. Hun hilste pent, god morning, madam. Så gikk hun rett bort til et tre og hugget av bark, som hun puttet i en kurv og tok med seg. Like etterpå stod det en ung mann og plukket blomstene rett utenfor døra vår. Han hilste like pent og vandret lykkelig videre. Tror kanskje ikke dette hadde vært helt akseptabelt i nabolaget hjemme nei.

 

Det var også ganske vittig da jeg tok snarveien over der hvor noen av de som har aller minst bor, i svært dårlige hytter. Rundt i området der er det unger i alle aldre. En gutt på ca. 6-8 år ropte etter meg; Hey muzungo, give me my money.  Ganske treffende for hvordan vi blir sett på her.

Det er jo en del ting jeg hadde tenkt at jeg selvfølgelig skulle få med meg her. Blant annet en safariopplevelse. Har ikke fått til det ennå, men det er et mål å ha med seg bilder av noen ville dyr hjem igjen. Her må jeg nok ta tak hvis det skal bli en realitet.


Fortsettelse følger.............   :)

 

Kyambogo Campus.
(bilde fra Google)



Etter en fin helg i Jinja, kom vi hjem til huset vårt på søndag kveld. Vi ante fred og ingen fare. Skrev blogg og gikk til sengs under myggnettingen. På mandag morgen sto jeg opp, spiste frokost og gjorde meg klar til trening på Kabira. Nina og jeg drakk morgenkaffe/te på terrassen. Vi hørte at det var noen som lagde en del støy på området. Vi ble enig om at det sikker var en fotballkamp eller noe sånt. SÅ feil vi kan ta .......Jeg dro på Kabira. Plutselig kom Nina. Da kunne hun fortelle at det var streikende studenter som hadde laget støyen vi hørte. Det utviklet seg etter hvert og vi ble anbefalt enten å holde oss inne i huset eller komme oss ut av området. Vi var borte hele mandag og deler av tirsdag. Tirsdag morgen brukte politiet tåregass og gummikuler mot demonstrantene. Dette skjedde ganske nærme huset vårt, og mange av elevene som følte seg truet, løp gjennom hagen vår. Ganske ubehagelig. Politiet er fremdeles til stede på campus, i skuddsikre vester og ladde våpen. Striden står om fristene for innbetaling av skolepenger. Dette har selvfølgelig resultert i at det ikke ble undervisning disse dagene. Så da har det gått ennå en uke uten særlig faglig påfyll. Det betyr at jeg faktisk er halvveis i mitt opphold om ganske få dager.

Hjemlengsel har gjort at jeg har planer om et lite randevouz med min kjære et eller annet sted mellom Uganda og Norge i en liten uke.



Da skal jeg nok klare de resterende ukene.
Jeg bruker nå trening som avbrudd for å holde motivasjonen oppe. Det er ikke bare fælt altså, og vi møter masse hyggelige mennesker over alt. Har med meg mange fantastiske opplevelser hjem. Og noen ikke fult så bra. Det er jo slik det skal være.

I dag da jeg var på supermarkedet hadde jeg en morsom opplevelse. Det satt to jenter i en handlekurv. Da jeg skulle gå forbi holdt de hendene spørrende mot armen. De ville veldig gjerne kjenne på huden min. Moren deres ble litt forlegen. Jeg stoppet  opp slik at de fikk ta litt på armen min. Dette er noe hvite mennesker kan oppleve her. Barn er barn og de er naturlig nysgjerrig på ting. Jeg liker kontakten med barn i forskjellige sammenhenger. Gleder meg til observasjonspraksis i skole og barnehager her. Det tror jeg blir spennende.


(Google)
 Det som ikke var så hyggelig var da vi ble vitne til en liten gutt som fik en real omgang med slag av "bestemor". Her er det meget vanskelig og være tilskuer.


Nå satser vi på at det ikke blir  streik blant lærerne etter møtet i parlamentet i morgen. Lærerne har forlangt en lønnsøkning på 20 %. Jeg kan ikke si noe om hva dette kan få slags konsekvenser da, men jeg er spent. Det er lærere her som forteller at de ikke har fått lønn siden starten av forrige semester. Så da betyr jo ikke 20% økning  noe. 20 % på ingenting blir jo fortsatt ingenting.

Vi venter i spenning på fortsettelsen.

JINJA.

Etter en lang og litt lite motiverende uke, kom vi oss endelig ut av Kampala. Det var Nina, Hassan og meg, som vanlig får jeg nesten si. Alt blir mye lettere når man har med seg en som kjenner forholdene. Dessuten er Hassen en knakende bra fyr.

Turen gikk til Jinja. Her er ligger Nilens kilde, ifølge Uganderne.

Nilen. Rafting og elvepadling.

 

Vi fikk oss mange hyggelige overraskelser. Hotellet som vi bodde på viste seg å være mer enn brukbart, til tross for det litt "suspekte" navnet; Hotell Paradise on the Nile. Det var skikkelig dusj og fliser på gulvet. Godt å kunne gå barbeint uten å bli helt brun under føttene. Vi er ikke bortskjemt med det i hverdagen. I dag fikk vi også mulighet til å benytte bassenget, etter en helt grei frokost.

 

 Jinja er en  forholdsvis liten by. Det er en god del opplevelser her og det an se ut som det er en del europeiske og amerikanske turister som finner veien hit. Aktiviteter som elvepadling og rafting på Nilen, strikkhopp, safari både på firhjuling og i mer tradisjonell forstand.

Vi valgte oss en tur med sjåfør til et sted hvor man kunne følger raftere og padlere fra bredden. Veien ut dit gikk gjennom spredt landsbybebyggelse. Dette er nok det Afrika mange ser for seg. Mennesker på vandring med vannkanner, ved  til bålet, bananer og mye annet. Endeløse dårlige veier av den karakteristiske røde jorden/sanden. Her ser vi også de tradisjonelle runde husene av selvtørket murstein og som murpuss jord også noen gange iblandet kumøkk. En spesiell dag.

Kanskje ikke det beste eksemplaret, men likevel et eksempel på tradisjonell byggeskikk. Tror planen om å flytte inn her er skrinlagt.

På tur tilbake til Jinja hvor vi hadde tenkt å ta en matutu tilbake til Kampala bestemte vi oss for å leie sjåføren vi hadde.












Matstasjon på turen. Her tilbys det meste.


 Turen til Jinja gikk fint, men det fristet ikke når vi, for en ganske rimelig penge kunne sitte i en vanlig personbil med god plass. Mange inntrykk å fordøye på turen hjem, og det var som vanlig trafikkaos da vi nærmet oss Kampala, så det ble tid til å tenke.
Det er spesielt å se Nilens utspring, rent og friskt. Den lange ferden mot havet tar hardt på denne flotte elva. Man gjør seg sine tanker og sammenligninger til selve livet.

 Jinja er verdt flere besøk. Håper  å få det til med litt flere dager neste gang.

 

 

 

 

Tiden går......................Det skjer ikke så mye, men dagene går.

 

Etter turen til Aero Beach lovet jeg å legge ut noen bilder av de apene vi så. Det er ikke så lett med aper i bevegelse, men denne hadde ikke mindre enn to små hengende under magen. Bilde ble så som så, men jeg tar det med.

 

Hold fast.


Uka har gått etter denne turen. I går, fredag var vi bare en tur i byen på kvelden. Spiste litt og drakk kaffe med Hassan. Nina sliter litt med magen om dagen. Det har gått bra med meg ennå. Må vel regne med at det ikke vil vare hele oppholdet.
Det har blitt litt undervisning denne uka. Har mest observasjonsstatus i den klassen jeg er i. Disse studentene er snart ferdig utdannet, og skal jobbe med å utarbeide og tilrettelegge kost for forskjellige sykdomstilstander( dietter). De kan en god del, og jeg har ikke kunnskaper til å delta i denne læringen. Det er likevel  greit å se på læringsarbeid og metoder. I tillegg følger jeg som tidligere nevnt(tror jeg), "community nutrition"

Kyambogo bærer preg av en del forfall. Det er nok en tøff hverdag både for studenter og lærere når det er så lite hjelpemidler, og så nedslitte lærings  miljøer. Har noen bilder fra området. Hus som ikke er mer enn noen få år står med knuste vinduer. Området er, som ellers rundt omkring her, veldig forsøplet. Tenker på hvordan dette påvirker menneskene her. Det er ikke lett å se hva som påvirker hva. Er det mentaliteten som i utgangspunktet er slik at de ikke bryr seg om hvordan det ser ut. Eller er det forfall og søppel som gjør at det har utviklet en en slik "never mind"-innstilling. Ikke lett å forstå.

Dett er et av byggene som bare er et par-tre år gammelt.

En pen moske. Ja, men rundt om ligger det søppel og rot.

Her , på toppen av åsen ligger Kongens bolig.  Han har også en bolig åsen rett over dalen. Da kan han sitte på en av åsene og se over på sine residenser. Vi kommer bare til porten.  ;)

I dag er det lørdag. Slapp dag uten store utskeielser. Vi må vel til byen for å få oss litt mat i kveld også. Det lønner seg lite å lage maten selv her, sånn prismessig. Vi har heller ikke et kjøkken som innbyr til hyggelig matlaging. Både maur og fluer har lett for å ta over hvis vi forsøker oss på noe annet enn å smøre noen skiver. Da blir det ut i stedet, selv om det er ganske tungvint og tar mye tid å reise til byen. Vi får håpe på en kulinarisk opplevelse.

I morgen blir det muligens en tur til et fint sted, hotell med treningsmuligheter og annet. Det blir da sammen med Erik, kona, svigermoren og Tore som vi møtte hos Erik for en stund siden. Håper det kan bli en fin dag.

 

Jeg har mine fristunder når jeg drar på trening på Kabira. Da får jeg brukt kroppen, dusjet i en ordentlig dusj, renset huden i steam badstue med eukalyptus og spist god lunsj. Hjelper på humøret og kroppslukten. He,he. Det eneste er at det koster litt når jeg tar spesial drosje, og stedet ikke er av de rimeligere. MEN noe må jeg holde mitt normalitetsbegrep oppe med. Ego...............kanskje, men jeg står for det.

 

;)